Å inkludere mennesker i en kristen forsamling

Hærås, Kjetil

På et KABB-arrangement i sommer kom jeg i prat med en 28 år gammel synshemmet kvinne. Hun fortalte at hennes største ønske var å bli en del av et kristent fellesskap. Hun har prøvd flere ganger, men det har blitt mislykket. Hun har opplevd at der det skulle være trygt og med gode samtaler, ble det en kort prat. Så ble det ikke mer samtale. Hun ble en passiv person i gruppen. Det var ikke det hun ønsket. Hun sluttet.

Hennes største ønske er å komme med i en liten gruppe der hun kan være seg selv, der hun blir sett og får den hjelpen hun trenger av tilrettelegging. Hun har et ønske om å lære mer om troen sin og å vokse åndelig. Vi oppfordret henne til å forsette å prøve å komme seg inn i en liten gruppe i en menighet eller annen kristen forsamling.

Hun er ikke alene om å oppleve dette. Vi i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB) har kontakt med synshemmede over hele landet. De har ulik forsamlings-tilhørighet. Vi får ofte høre de triste tilbakemeldingene om hvordan de strever med å bli en del av det kristne fellesskapet (det finnes solskinnshistorier også). Men mange forteller at de går i forsamlingen, men de blir ikke sett. De får ikke sangene tilrettelagt i storskrift eller punktskrift. De får ikke tilbud om å bli med i bibel- eller samtalegruppe. De forteller at de lengter etter å bli inkludert på lik linje med andre.

Det er ulike måter å føle seg inkludert i en kristen forsamling på. Noen føler seg inkludert hvis noen ser dem, andre vil gjerne inn i smågrupper og andre vil ha alt som forsamlingen kan tilby. Som kristne skulle det være en selvfølge å tilrettelegge for at det enkelte lem i sin forsamling skal føle seg inkludert, men det ser ut til å være langt dit.

Hvorfor er det slik? Hvis noen kunne gi noen gode svar på dette, så ville vi ha supermenigheter. Men de finnes som kjent ikke her på jorden. Som medlem i en kristen forsamling skulle vi hatt motto som ”WWJD”, What Would Jesus Do. Hva ville Jesus gjort? Hvis vi hadde levd etter det mottoet, ville ingen føle seg ensom i menigheten. Ingen ville følt seg ikke sett. Vi hadde tilrettelagt alt som går an å tilrettelegge. Er du villig til å bytte fokus og få som motto ”WWJD”?

Jeg tror vi trenger et nytt fokus i kristne forsamlinger, både i kirker (lutherske og katolske), bedehus og hos pinsevenner, baptister og metodister. Vi trenger å tenke over hva vi kan gjøre. Hvorfor bruker jeg overhead? Kan jeg bruke noe annet? Er det noen som ikke vil kunne se dette, hva kan jeg gjøre da? Disse sangene, skulle de vært på stor skrift, punktskrift eller på et annet språk? Vi trenger alle å ta dette fram i dagen for å se om vi har alle med oss på veien eller om vi mister noen. Er vi villige til å gjøre en liten jobb for at den enkelte skal føle seg inkludert i vår forsamling?

Lykke til! Jeg håper ditt motto kan bli ”WWJD”.