Fra helse- og sosial til likestilling.

Av: Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt

Som barne-og likestillingsminister har jeg nå ansvaret for koordineringen av politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Ansvaret som statsråd omfatter også det nye lovverket og bevilgningen til Likestillings- og diskrimineringsombudet som skal håndheve loven.

Tilbudene til de med nedsatt funksjonsevne skal fortsatt utvikles i helse- og sosialsektoren, selv om flere departementer fortsatt ivaretar personer med nedsatt funksjonsevne innenfor sine felt. I handlingsplanen for økt tilgjengelighet deltar nesten alle departementene med tiltak på sine områder. Dette er veldig positivt. Det er også helt nødvendig dersom vi skal nå de målene vi har satt. Da tenker jeg spesielt på at vi har sagt at vi vil ha et samfunn med like muligheter og rettigheter for alle. Fra 1. Januar trår den nye loven i kraft. Universell utforming og tilgjengelighet blir en rettighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette betyr at universell utforming berører alle samfunnsområder i Norge.

Positive organisasjoner.

Barne- og likestillingsdepartementet har fått ansvaret for den nye diskriminerings og tilgjengelighetsloven. Vi har også handlingsplanen for universell utforming. De blir begge effektive fra januar 2009.  Jeg følger også nøye hva de andre departementene gjør på disse områdene for å sikre en god fremdrift i dette arbeidet.

NSBs innkjøp av nye jernbanevogner nylig er et spennende og moderne grep. Jeg ser med glede at organisasjonene er positive til valget av vogner og hvordan de møter kravet til universell utforming. Organisasjonenes synspunkter og vurderinger er viktige for meg i alle sammenhenger når jeg utformer politikk. Prosessen i forkant av NSBs valg av jernbanevogner viser at et tett samarbeid med organisasjonene gir gode resultater. 

Organisasjonsmangfoldet i denne sektoren er noe jeg setter pris på og det er viktig i demokratiet og politikken. Jeg føler meg heldig som har et saksområde med så mange velutviklede organisasjoner og interessegrupper som følger med i hva regjeringen gjør. Det gir oss mange verdifulle synspunkter og innspill.

Viktig skritt.

Jeg kan selvsagt ikke oppfylle alles ønsker og er jo heller ikke alltid enig i synspunktene jeg får presentert. Men reaksjonene fra organisasjonene var i hovedsak positive da vi la fram diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Noen kalte den historisk, og andre sa at den representerte et vannskille, selv om det samtidig ble pekt på mangler. At vurderingene er forskjellige er forståelig. Det gir grunnlag for meningsutveksling og forbedringer. Men når noen sier at antidiskrimineringsloven er en bløff og at regjeringens lovforslag er en hån mot Norges aller mest diskriminerte gruppe, er jeg veldig uenig.

Loven er et enormt viktig skritt i retning av likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne. Ja, kanskje det viktigste i Norge noensinne.

Holdningsendringer.

Spissformuleringene om loven jeg har referert til ovenfor, leste jeg i et nytt tidsskrift som heter Selvsagt! Heldigvis har bladet også mer nyttig kritikk og konstruktive synspunkter på den nye loven. Det nevnes blant annet som et pluss at loven vil føre til holdningsendringer. Dette er jeg enig i, og jeg tror at rekkevidden blir stor. Loven fokuserer på samfunnsskapte barrierer og den enkeltes rettigheter.

Jeg tror at fokuseringen på enkeltmennesket i denne sammenheng er bra. Loven vil bidra til å se personer med nedsatt funksjonsevne som unike individer med ressurser vi har bruk for, og mindre som en gruppe under fellesbetegnelse funksjonshemmede. Samtidig er jeg sikker på at loven vil bety mye for fellesskapet og mangfoldet. Flere personer med nedsatt funksjonsevne vil bli en del av arbeidsliv, organisasjonsliv og det sivile samfunn.  De ønsker å delta og samfunnet trenger dem og kompetansen deres. Loven gjør universell utforming til en samfunnskvalitet som vil gjøre livet enklere for oss alle.

(Saken er hentet fra www.dok.no)