- En utfordring å nå de som har bruk for KABB

- Vi har et unikt fellesskap i KABB, og er vi opptatt av å skape gode møteplasser for synshemmede i alle aldere. Noe av KABBs idé er at synshemmede kommer sammen for å dele sin tro og sine erfaringer og gi hverandre støtte og hjelp. Slik kan vi inspirere hverandre til å leve våre liv med de utfordringer vi møter hver på vår kant. Men vi ønsker ikke å bli oss selv nok. Vi tror flere kan ha glede og nytte av å møte likesinnede på den måten. Men det er en utfordring for oss å nå fram med informasjon om våre tilbud til dem som har bruk for oss. Det er derfor nødvendig med et samarbeid med andre, med familie, menigheter, diakoner osv, som kan fortelle om KABB til nye blinde, sier hun.

Det begynte i Vennelaget

Solveig Blix, som selv er svaksynt, kom i kontakt med KABB da hun studerte i Oslo på 60-tallet. Hun var med i Vennelagets musikkgruppe og på møter i laget. Der opplevde hun et godt fellesskap og der fikk hun venner. Så reiste hun til Finland for videre musikkstudier og etter hvert også jobb. Da hadde hun liten kontakt med KABB, men hun hadde kontakt med sine venner. Da hun kom tilbake til Norge for sju år siden, ble hun hanket inn av en venninne.

- Slik ble det, og det har jeg hatt stor glede av. Gjennom lydbøker, lydaviser og blader fra KABB kan jeg holde meg oppdatert, og arrangementene er alltid til inspirasjon for meg, sier hun.

- I KABB ønsker vi å motivere synshemmede til deltagelse i samfunnet. Slik sett betyr lydbiblioteket vårt veldig mye. Det at blinde og svaksynte, og også andre lesehemmede, har tilgang på litteratur gjør at de kan være oppdatert, ha kunnskap og informasjon som gjør kommunikasjonen med andre lettere. Men bibliotektjenesten har også en annen side. KABB får mange tilbakemeldinger på at lydbøkene er til stor glede og oppmuntring for blinde som kjenner seg isolert og at livet er blitt begrenset. Mange gir også uttrykk for at det er godt å ha noen å snakke med og at de er takknemlige for at de kan ringe til KABB. Både de som jobber i biblioteket, diakonene og de andre ansatte har mange slike telefonsamtaler, forteller Solveig som er opptatt av å formidle at selv om du mister synet, er ikke livet over. 

”Ta kontakt med KABB”

- Det kan nok være slik at den som mister synet, kanskje spesielt i godt voksen alder, også mister noe av motet. Det kan være vanskelig å akseptere synstapet, og noen opplever at de mister kontroll og selvstendighet. Da kan det være lett å trekke seg tilbake, ikke våge å gå ut, og terskelen for å be om hjelp kan være høy. I slike situasjoner er det viktig at det er noen rundt som kan hjelpe og at nettverket fungerer. Og det er til disse menneskene jeg ønsker å si: Ta kontakt med KABB. Vi ønsker å være der for deg og være noe for deg. Vi vil høre på deg, støtte deg og oppmuntre deg til å gå videre, sier landsstyrelederen. 

Og Solveig snakker ut fra egen erfaring, hun vet noe om det å miste. Selv er hun født med den sjeldne øyesykdommen Akromatopsi, det vil si at hun er sterkt svaksynt. Hun opplever at synet blir dårligere etter hvert. For 15 år siden ble hun skadet i en trafikkulykke. Hennes venstre ben ble så sterkt skadet at legene trodde de måtte amputere det. Det slapp hun, men det ble fem måneder på sykehus og et nær tosifret antall operasjoner. I dag har hun liten førlighet og bevegelighet i benet.

- Selv om de stelte godt med meg på sykehuset, jeg fikk mange besøk og det var mange som ba for meg, opplevde jeg en real nedtur. Jeg tenkte at nå har jeg mistet alt. Etter to måneder på sykehuset fikk jeg en infeksjon. Det var kritisk og jeg måtte ta en ny stor operasjon. Etter det begynte jeg sakte å komme meg igjen. Jeg er takknemlig for at jeg kom meg ut av senga og ut av rullestolen, men jeg var og er avhengig av to stokker for å gå. Jeg kjente mye på at livet mitt var begrenset, nå som jeg var både synshemmet og bevegelseshemmet. Det var mye smerter, mye medisiner og jeg sørget over situasjonen min. Men jeg hadde gode venner, jeg leste lydbøker og etter hvert begynte jeg å spørre ”Hva nå? Hvilke dører åpner seg for meg nå?”

Tilbake til Norge

Etter hvert kunne hun fortsette i arbeidet sitt som sang- og pianopedagog, men det ble redusert aktivitet. Hun kunne blant annet ikke sitte så lenge om gangen på pianokrakken. Men i etterkant er hun glad for 30 gode år i Finland, der hun både studerte og underviste ved Sibeliusakademiet og andre institusjoner ved siden av å ha privatelever. Men da slektsgården hjemme på Efteløt holdt på å gå ut av familien, tenkte Solveig ”Til odel er du født, det gjelder om du er kompetent eller ikke”. For det var jo uhørt at hun som ugift kvinne, som også var både syns- og bevegelseshemmet, skulle bli bonde. Men hun trosset innvendingene, og de siste årene har hun drevet slektsgården.

- Det vil si, jeg har stått for fiolene, ellers har jeg måttet leie hjelp. Nå har jeg forpakter, og det begynner å gå seg til. Dette er barndomshjemmet mitt og jeg er glad for å bo her, sier hun ettertykkelig. Og hun opplever å ha møtt åpne dører etter at hun kom hjem til Norge. Hun er aktiv i Sandsvær Baptistmenighet, hun er leder i barneklubben Sakkeus, et fellestiltak mellom Den norske kirke, Baptistkirken og Metodistkirken, hun synger i kor, er med i Bygdekvinnelaget og i Blindeforbundets lokallag på Kongsberg.

En plass til alle

- Og så har jeg jo KABB, sier hun. – Jeg ble spurt tilstrekkelig mange ganger og jeg fikk noen oppmuntringer. Jeg så jo at lederjobben krever sitt, men jeg følte jeg hadde et ansvar. Så får jeg gjøre mitt beste og det jeg kan. Jeg regner med Ham som jeg alltid går til, jeg ber om hjelp og ydmykhet. Og så føler jeg at vi er flere sammen om å lede den skuta som vi vet at Herren styrer.

Og helt til slutt vil Solveig Blix understreke at selv om KABB er forankret i den kristne tro, er ikke organisasjonen noen menighet.

- Selv om vi i vår virksomhet legger vekt på å formidle det kristne budskapet, arbeider vi for at synshemmede skal få sin naturlige plass i kristne fellesskap der de bor. Vi ønsker å være med å gi den enkelte frimodighet til å ta initiativ, til å fortelle om sine behov for tilrettelegging og be om nødvendig assistanse. Og vi ønsker å formidle til menigheter og forsamlinger at synshemmede ikke bare er noen som trenger hjelp, men at de er vanlige mennesker med tanker og følelser, kunnskap og erfaringer, evner og ressurser som det kristne fellesskapet trenger!