"Overlever på KABB"

Han mener han var utrolig heldig som kom i kontakt med KABB kort tid etter at han mistet synet for 16 år siden på grunn av netthinneavløsning.

- Hvordan var det å miste synet?

- Det var ganske forvirrende. Det gikk så fort, det ene øyet gikk i løpet av en natt, det andre bare noen uker etter. De første årene var ganske slitsomme. Jeg måtte på et vis begynne på nytt, prøve å bli kjent med både meg selv og verden igjen. Det praktiske gikk ganske greit, men det var verre med det psykiske. Og på det området var det lite hjelp å få, også fra Blindeforbundet, dessverre, sier Robert, som har CP og er avhengig av krykker. Han er uføretrygdet.

Bare 3-4 uker etter at Robert kom hjem fra sykehuset, spurte en kamerat om han hadde hørt om KABB. ”Jeg ringer KABB og setter deg i kontakt med dem,” sa kameraten. Robert mener at for han kom den kontakten til å bety et være eller ikke være.

- Hadde jeg ikke hatt lydbøkene og kontakten med KABB, tror jeg faktisk jeg hadde tatt meg en tur ut på verandaen her. Og siden jeg bor i 7. etasje og er ultranærsynt, hadde jeg ikke sett asfalten før jeg hadde truffet den, sier han på sin karakteristiske måte.

Om han ikke har lest alle titlene i KABBs lydbibliotek, er han en ivrig og entusiastisk låner.

- Jeg skaffer meg lydbøker fra flere bibliotek, både i Norge og i andre land. Men spesielt bøkene fra KABB betyr mye. Der får jeg bøker med godt kristelig innhold, også bøker med stoff til ettertanke og meditasjon. Jeg liker å gå litt i dybden og lære noe nytt. Gjennom mange av KABBs bøker har jeg fått ny kunnskap, gode impulser og nytt mot på livet mitt.

Robert har jevnlig kontakt med staben i KABB og han er med i lokalforeningen i Oslo.

- KABB-fellesskapet er enestående. Både dere i staben og andre jeg har møtt gjennom KABB, betyr mye for meg. Det er flere enn meg som gir uttrykk for at måten vi blir møtt på i KABB er spesiell. Det er godt å oppleve at folk bryr seg mer om hvem jeg er på innsiden enn alt dette ytre, som utdannelse, jobb, utseende eller klær. Det er deilig å bare være seg selv, og kjenne at her er jeg ikke bare velkommen, men også verdsatt som den jeg er. Da kan det jo faktisk være mening i det å leve, sier Robert Adolfsen.