Kirken er funksjonshemmet

I Paulus første brev til korinterne gir den gamle apostel en detaljert beskrivelse av hvordan Kristi kropp blir funksjonshemmet når ikke alle kroppsdeler og sanser fungerer slik de skal. 

I tillegg gjentas og forsterkes kristendommens grunnstoff om at det som kan se ubrukelig og dårlig ut i menneskers og samfunnets øyne, er av uendelig verdi i Guds øyne.  

For mange år siden var jeg med å arrangere gudstjeneste for KABBs generalforsamling i Stiklestad kirke. Den gamle middelalderkirken ble fylt med mennesker som måtte bruke hjelpemidler som førerhunder, blindestokker, rullestoler, storskrift og blindeskrift for å kunne gjennomføre gudstjenesten. 

Jeg fikk stå ved alteret og dele ut nattverd. Et under åpenbarte seg foran øynene mine. Vi stod på hellig grunn. Stiklestad kirke var fylt med de som alltid hadde vært der; de syke og svake, de som trengte hjelp, de som hadde lav verdi i samfunnet. Gjennom tusen år har folk oppsøkt Olav den Helliges kirke for å be om helbredelse for seg selv, familie og venner. Nå var de her igjen. 

Men ingen ble helbredet, ingen fikk synet tilbake, ingen reiste seg fra rullestolen og gikk. I stedet var det kirken som ble helbredet. Med sin mangfoldige tilstedeværelse gjorde denne mangfoldige forsamlingen kirken helere. Ordene til korinterne klang i hodet mitt: «De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.»

I 75 år har KABB drevet helbredelsesvirksomhet i kirke og kristne fellesskap. KABB har hjulpet til med å få på plass «armer og bein» som har «ramlet av» fra kristne sammenhenger og fellesskap. 

Sjelelige skrubbsår er plastret, såre tær leget. Alt for mange funksjonshemmede har erfart at de kristne fellesskapene slett ikke alltid tar konsekvensen av nestekjærlighetsbudet. 

Fysiske hindringer har stoppet rullestolen fra tilgangen til Herrens bord, blinde og svaksynte har blitt hindret i å delta i salmesang og liturgi fordi materiellet ikke var tilrettelagt.    

Mange har vonde erfaringer fra det å bli et objekt for andres omsorg eller helbredelse. For et menneske som er funksjonshemmet bygger det ikke opp å erfare at man først får verdi hvis man blir helbredet. Ikke alle blir det, og av en eller annen merkelig grunn gjelder det spesielt de som har større eller ytre funksjonshemminger. 

Med vår tids fokus på at det er det sterke, suksessrike og friske mennesket som er idealet, og når hele Norges helbredelsespredikant, Svein Magne Pedersen, skriver i sitt blad at folk ikke blir helbredet fordi de er gjerrige, så er ikke behovet for vaktbikkjer som KABB mindre. 

Å lese en avis, å kunne nyte en bok, gå til kirken alene, lese notene vi får utdelt, kunne gå inn på nettsidene til vår forsamling, ser de fleste av oss på som selvfølgeligheter. Alt dette må en som ikke kan se, ha hjelp til. 

Gjennom tilrettelagte tilbud har funksjonshemmede mennesker fått hjelp til å styrke sitt eget selvbilde hos KABB. Det er skapt møteplasser gjennom leirer og kurs, tilrettelagt mye av den oppbyggelige litteraturen her til lands, produsert tusenvis av lydaviser med nytt fra Vårt Land og andre medier. 

I mangfoldsåret passer det ekstra godt med en salutt for KABBs 75 årige innsats for å styrke det kirkelige mangfoldet. Jobben med å helbrede kirkens funksjonshemmede legeme er ikke over. I følge Paulus dreier den seg først og fremst om å legge til rette for enda mer mangfold: «Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen?» 

I et slikt fellesskap blir funksjonshemmede en ressurs som åpner for at enda flere kan føle seg hjemme og våge å være den de faktisk er.   

Øyvind Woie har tidligere vært ansatt i KABB, og var generalsekretær i perioden 1990-1996.